Det er allerede mai og om vel to uker skal nybygget stå ferdig. Vi håper  tiden jobber med oss akkurat slik de dyktige håndverkerne gjør (… eller sier de skal gjøre….)

Med en god del egen innsats regner vi med det står klart til kurset 24.5.

Sunder har vært i Nepal, på fjelltur  i Mustang. I den forbindelse var han innom den nye skolen i Kathmandu og hilste på barna og rektor Doma. Hun er fornøyd og takknemlig, så et stort TAKK fra henne, barna og foreldrene.

Ellers er det et intervju med Sunder i månedens utgave av Visjon…blandt engler  og prinessser!

Kom mai du skjønne milde, sier jeg! ( byggherren / rettere sagt damen )

Her er et lite glimt fra dagens blomstersymfoni….

Med ønske om en god vår!

Nå er de fleste gipsplater på plass både i tak (himling har vi lært nå) og på vegger. Gulvleggeren starter i dusjene til uka. Vi har gjort noen forandringer i inngangspartiet fra det gamle bygget til nybygget. Dermed får vi optimal utnytting av arealet. Nå er det realistisk at vi kan male tilbygget under dugnaden i påsken, og vips, så kan det bli ferdig til pusteutdanningen i mai.

Vi var også velsignet med at våren gjorde sitt inntog i slutten av forrige uke. Snøen forsvant og under den dukket eranthes og snøklokker opp. Fuglene sang inn våren, hele stemingen ble med ett transformert fra vinter og kulde til vår, lys og varme i lufta. Herlig!

Dette året kommer vi til å virkeliggjøre en visjon vi har hatt lenge, å kunne åpne et retreatsenter. Fra å leie den gamle bygdegården i Burgsvik har vi nå ( som vi tidligere har skrevet om) kjøpt stedet. Vi er nå godt i gang med tilbygget som skal romme dusjer og badstu, pluss bedret lagringskapasitet. Den ytre fasaden på det 50 kvm store bygget er nå ferdig. Snart begynner rørleggerne å gjøre sin jobb. Så det ruller på. Planen er å ha det ferdig til mai.

Når det er ferdig kan vi starte å tilby meditasjonsretreat. Planen vår er på sikt at det skal være aktivitet på Öja Retreat, som det nå heter, fra påske til midt-oktober.

Vi legger ut noen bilder så du kan få et inntrykk av tilbygget. Med den gamle bygningen, de 11 hyttene som står på området og tilbygget går vi inn i det nye året med spennende utfordringer, vi ekspanderer. Det er vi glade for.

Velkommen hit!

Til sammen blir 24 barn støttet av norske sponsorer gjennom vårt skoleprosjekt i Katmandu. Alle disse får en mulighet til å løfte seg ut av fattigdom og komme inn i det nepalske samfunnet. Skolegangen gir dem muligheten til å få jobb. De får og en kulturell identitet gjennom skolegangen. Med den ballasten kan de gå inn i det nepalske samfunnet og sette preg på det, slippe å stå på utsiden som sosiale tapere.

Vi virkelig gleder oss med Doma og staben over det nye skolebygget. For de mer enn 300 barna som går på skolen har de fått en skole som skaper nye pedagogiske muligheter og med det en høyere trivselsfaktor. Vi som har besøkt skolen glemmer ikke den medmenneskelige varmen, vennligheten og smilet som preget stedet . Det er gode mennesker å være sammen med.

Vi er takknemlige for å kunne være med å skape en fremtid for disse barna. Her er noen bilder så du får et inntrykk den nye skolen:

Vi har nettopp avsluttet sesongens kurs på Gotland, en ukes samling i den 2-årige prosessen Utdanning i Bevisst Pust & Meditasjon. Senere i høst arrangerer vi kurs i Oslo som åpner for muligheten til å kunne komme til Gotland for lengre prosesser. Det er en stor opplevelse å få være med gruppen på 24 deltakere som fordyper seg i pust og meditasjon.

De praktiserer en helt annen form for utdanning enn det vi tradisjonelt legger i begrepet. Slik vi i dag bruker det er blitt en metode til å mate mennesker med informasjon. Selvsagt trenger vi informasjon for å kunne fungere i vårt samfunn, mye og. Den er et absolutt krav i vårt konkurransesamfunn. Men hjelper den oss til å fungere bedre som medmennesker og skape et mer vennlig og varmt samfunn? Den opprinnelige betydningen av begrepet utdanning er å trekke noe ut av seg selv, søke en innvendig kunnskap. Det er denne kreative prosessen vi får være med på i Utdanning i Bevisst Pust & Meditasjon.

Deltakerne stiller seg spørsmålet: Hvem er jeg? Hvordan forholder jeg meg til meg selv og andre? Ser jeg mønstre? Hva er sannheten om meg? Et filosofisk og intellektuelt spørsmål? Kan bli det, men må ikke være det. For sannhet er ikke noe jeg leter etter, som finnes bortgjemt i en skattekiste. All sannhet er her og nå, i øyeblikket. Et eksempel: Jeg har helt fra jeg var liten lært at det å være uavhengig, stå på egne ben er viktig. Da er jeg mest verd. Plutselig ser jeg at bak den oppfatningen skjuler det seg en benektelse av min avhengighet. Det er en sannhet som dukker opp. Den sannheten gjør det mulig for meg å søke videre, sannheten blir en døråpner.

To dager senere sitter jeg i gruppen og ser at mine behov for nærhet, ømhet, omsorg og intimitet ligger gjemt i min avhengighet. En ny sannhet er dukket opp, en ny dør i meg er åpnet. Jeg kan komme videre. Slik sett er sannhet en prosess, som en russisk dukke, den ligger der lag på lag. Sannhet er ikke sannhet med stor S, det er en kreativ åpenbaring om meg selv akkurat nå, i øyeblikket.

Ingen andre kan finne min sannhet, jeg må søke den selv, den finnes gjemt i meg. Andre kan støtte meg på min vei, jeg kan finne miljøer der jeg er trygg og kan åpne opp for å være sårbar. Det er i kontakt med sårbarhet de fleste av mine sannheter åpenbarer seg. De fleste er redde sårbarhet, den er så mye knyttet til frykt og mistillit.

Derfor er det stort for oss som får være med å se en gruppe mennesker støtte hverandre i å finne sin egen sannhet. Pust som verktøy er en ikke-verbal metode til å søke vår indre sannhet. Gjennom den prosessen oppdager de fleste at de har et kreativt potensial, for sannheten bæres frem av denne kreativiteten. Da er ikke lenger kreativitet begrenset til visse gjøremål, vi kan leve våre liv kreativt.

Deltakerne på utdanningen får både informasjon, lærer om pusting og får instruksjon i hvordan en deltaker guides gjennom en pustesesjon. Dette er den instrumentelle siden i prosessen. Den er interessant og spennende og en forutsetning for at den indre utdanningen skal kunne skje. Gjennom den finner vi vår egen sannhet. Den er alltid subjektiv. Derfor er respekten for hvert individ så viktig, uten den finner vi ikke skattene i vårt indre. De gir oss ikke lykke, et kort-levd fenomen, de gir indre tilfredshet, kontakt med våre eksistensielle røtter. Da kan lykken komme og gå, slik er den, vi jager ikke lenger etter den.

Den siste gruppen var Mystic Rose. Det var 7nde gangen vi arrangerte den på Gotland. En meditativ terapiprosess som åpner opp beskyttede rom i oss gjennom latter, gråt og meditasjon.

Det ble så tydelig disse tre ukene hvilket kreativt potensial hvert individ har, og hvor avhengige vi er av hverandre for å kunne forløse de indre kreftene som holder oss stengt og beskyttet.

I vanskelige situasjoner, eller med visse tema, har de fleste av oss behov for å kunne åpne seg og dele med et menneske. I vår kultur, som er så privat, har vi ofte liten erfaring med den forløsende kraften et gruppefellesskap kan gi oss. De fleste har frykt knyttet til grupper og åpenhet, de virker truende på oss.

Lar vi denne frykten styre kan vi miste de mulighetene et gruppefellesskap kan gi til utvikling. Grupper skaper et sterkt energifelt, og kraften i det feltet gjør det lettere å åpne opp.

Forutsetningen er at gruppefellesskapet preges av varme, respekt og aksept for hver enkelt individ.

Det som foregikk på gulvet de to første ukene minnet meg om levende teater, det opprinnelige teater. Denne formen har en religiøs dimensjon, den transcenderer maskene våre, vår persona, slik teateret ble spilt i det gamle Hellas. Det finnes ennå levninger av dette opprinnelig teater som religiøse ritualer i fjellene på Bali.

I Mystic Rose var det mulig å se levende kreativitet utfolde seg. Samspillet som oppstod mellom deltakerne tok dem ut av fastlåste former, ga nye muligheter til uttrykk og bevegelse. Noen ganger var det deltakere som alene slapp det til, andre ganger skjedde det mellom to personer. Plutselig kunne det skje et spontant sceneskifte, og en hel gruppe fant et felles uttrykk, et tema de lekte med non-verbalt.

Prosessen foldet seg ut foran øynene våre som en ekspanderende kraft. Det ble så tydelig at forandring er levende fenomen, det skjer her og nå, det skapes gjennom levende kreativitet, når vi åpner oss til øyeblikket, gir oss hen til øyeblikket og våger slippe kontrollen.

Å kunne ekspandere og vikle oss ut forutsetter at vi er sårbare. Sårbarhet er å åpne til det levende øyeblikket. Eksistensen kan da trenge inn i oss, vi blir permeable til den. Utvikling kan defineres som mot til å gi rom for sårbarhet. Hengivenhet og sårbarhet henger sammen. Utvikling er ikke noe vi gjør, vi blir gjort noe med.

Sårbarhet er en tilstand som skremmer oss fordi den er forbundet med frykt, smerte, mistillit, avvisning og svik. De erfaringene sitter i marg og bein på oss. Derfor måtte vi lære å beskytte oss mot sårbarhet, for å overleve.

Prosessen Mystic Rose gjør det mulig gjennom latter, gråt og meditasjon å utforske vår beskyttelse og sårbarhet så langt vi er i stand til det der og da, med støtte av et gruppefellesskap. Den gir en mulighet til å kjenne at vi har mer liv og energi i oss enn vi tror. Den gir deltakerne en mulighet til å erfare at utvikling ikke er forandring, men ekspansjon.

Dette står i klar kontrast til vår vante forestilling om utvikling, at vi skal forandre oss, bli noe annet enn vi er. Det forutsetter at det er noe galt med oss slik vi er. Dette synet, denne holdningen til utvikling, gjør det vanskelig å være tilstede i øyeblikket. Da er vi alltid på vei til noe annet, ikke tilstede her og nå.

Det er øyeblikket som gjør ekspansjon mulig, da er vi sårbare. Sårbarhet og tilstedeværelse er nøklene til å få kontakt med våre stengte rom og en større dimensjon i oss selv.

Sårbarhet er å våge og ta ansvar for det i oss vi frykter og beskytter oss mot og få kontakt med de sidene i oss selv vi har skjøvet bort, sagt nei til.

Det er så lett for oss mennesker å tro at det vi frykter er utenfor oss selv. Gjennom å kontrollere og ha oppmerksomheten på omgivelsene tror vi at vi beskytter og kontrollerer vår frykt. Gjennom Mystic Rose kan det begynne å gå opp for oss det vi er mest redde er vår egen innside, mørkeloftet i oss selv. I løpet av de tre ukene Mystic Rose varer får de fleste et glimt av sin egen sannhet. Å opprettholde vår egen atskilthet skaper isolasjon og ensomhet. Å våge sårbarhet er å smelte inn i tilværelsen, bli mer en del av den. På den måten kan vi bruke Mystic Rose på reisen tilbake til oss selv, til å smelte inn i tilværelsen og åpne til egen sårbarhet.

Det er vakkert og rørende å være en del av Mystic Rose.

Vi holder på å forberede en sommer med kurs og starter med DGB del 3 en ti-dagers prosess. Etter den har vi DGB del 4 som er for dem som deltok på del 3 i fjor. Vi topper sesongen med en meditativ terapiprosess, Mystic Rose. Vi gleder oss til å komme i gang med et meningsfylt arbeide, på det ytre og indre plan.

Ha en riktig god sommer!